Annes fortelling

I «Annes fortelling» får du høre om Anne som ble født i 1920. På den tiden var det vanlig å hente vann i brønnen, vaske klær i bekken og gå på utedo.

Det er ikke så lenge siden det ble gravd grøfter og lagt ned rør, slik at alle kunne få vann inn i huset eller leiligheten sin. Det betydde veldig mye for at folk kunne holde seg friskere, og det sparte veldig mye tid og slit for mange mennesker, ikke minst for kvinnene som bar vann til mat og vask, og som tømte doer.

Her får du hele historien om hva som skjedde da Anne, som var sju år, måtte dra søsteren Marie på fem, opp av brønnen.

Hei! Jeg kjenner ei som heter Anne. Hun dro søsteren sin opp av brønnen. Da var Anne sju år. Søsteren var fem og het Marie.

Jeg har spurt Anne om hva som skjedde den gangen. Les videre, så får du hele historien.

Brønnen

Vi bodde på en gård. Mellom huset og uthuset var det en dam. Vi kalte den «brønnen». Vi brukte dette vannet til dyra som bodde i uthuset. Vannet ble også brukt til å skure gulv med. Det var ikke drikkevann for mennesker, som du kan forstå. Vi hadde tre kuer, to hester, en gris og noen høner.

Lek på isen

Det var is på denne brønnen om vinteren. Det var morsomt å leke der. De voksne hadde hakket et hull for å få vann, og der var isen spesielt tynn. Jeg husker en gang jeg lekte sammen med en av søstrene mine, Marie. Hun var fem år og jeg var sju.

Jeg lå på magen på en kjelke og staket meg omkring med to staver. Jeg seilte fra side til side, fikk god fart og kjørte fint omkring. Plutselig merket jeg at det var så stille. Ikke noe snakk, ikke noen latter, ingenting. Jeg tenkte at Marie hadde gått inn uten å si noe, men det var litt uvanlig.

Marie var stille

 

Da så jeg henne.

Hun var nede i hullet. Hun holdt seg fast i iskanten med begge hendene. Jeg så vottene. Kanskje hun kunne stå. Kanskje ikke. Hodet hennes var over vannet. Men hun skreik ikke. Hun sa ikke noe. Hun hadde vel ikke pust til det. Hun var så kald.

Jeg akte og pigget så fort jeg klarte, satte meg på huk ved hullet og tok tak i armene hennes. Hun var så tung. Vi var nesten like store. Jeg dro alt jeg kunne. Jeg ble sterkere og sterkere. Ingen av oss sa noe. Jeg dro henne opp på isen. Vi gikk inn. De voksne ble sinte og sa at vi skulle sørge for å bli varme.

Vi var mange søstre og brødre. Da vi bodde et annet sted med en enda dypere brønn, dro en annen søster opp lillebroren min.

Nøkken

Jenta:

– Men hvorfor satte ikke de voksne opp et gjerde rundt brønnen?

– Det var mer lettvint for dem uten gjerde. Da slapp de å gjøre det arbeidet. De skremte oss med nøkken i stedet. De sa at hvis vi lekte ved brønnen, ville nøkken ta oss. Det holdt oss litt unna, i hvert fall da vi var helt små. Men vi var åtte små unger, og unger leker med vann. Det er rart vi levde opp. Vi hørte om andre barn som druknet, men vi kjente ingen av dem sjøl.

– Hvordan var nøkken?

– Vi så nøkken mange ganger. Nøkken løp oppå vannet. Det var en liten fyr med mange bein som ikke sank.

– Ha, ha! Du mener sikkert det insektet som heter vannløperen!

– Ja. Men det var en nøkk til, og det var et fryktelig farlig vesen som bodde nedi vannet og dro folk uti.

Vi bar vann

Jenta:

– Men hvor fikk dere drikkevann fra?

– Det var et oppkomme et stykke unna. En kilde. Vi kalte det ei ile. Det var vel grunnvann som kom opp i dagen, ei vannåre. Det var rent vann. Det var ei grop i bakken der vannet samlet seg. Vi kalte det også en brønn. Den brønnen var dyp. Jeg tror ikke noen av oss kunne stå der, og vi kunne ikke svømme.

Vi barn henta mye av drikkevannet som ble brukt. Vi gikk på en sti fra gården og over en vei, og videre på en sti over et jorde. Det var vel en 250 meter å gå hver vei, altså en halv kilometer til sammen. Om vinteren var ikke stien måkt, så den som gikk, tråkka sti. Vi slo hull på isen med bøtta. Isen ble aldri så tjukk, for vi var der så ofte.

Elva

Jenta:

– Hvis brønnen på tunet var til dyr og til å vaske gulv, og ila som var til drikkevann lå langt unna, hvor vasket dere kroppen og klærne?

– Om sommeren vaska vi tøy i elva et sted hvor det var ei brygge. Det var grunt inne ved land, men brått ble det dypt. Vi kunne ikke svømme, men hvis det var varmt, gikk vi uti, en om gangen. Vi holdt hverandre fast. Da bada vi, og så ble vi reine. Ingen druknet. Jeg tror ikke vi vaska så mye tøy om vinteren.

Fjøset først

Jenta:

– Var det ingen gårder som hadde innlagt vann?

– Jo, særlig i fjøset. Da hadde de lagt et rør fra en dam høyere oppe og hadde kran i fjøset. Noen hadde også kran eller pumpe inne på kjøkkenet. Det var ikke så uvanlig med vann inne. Men fjøset var viktigst, for dyr skal ha mye vann, og det blir mye å bære.

Innlagt vann

Da vi ble ungdommer, flytta vi til Oslo, en etter en, og fikk oss arbeid på kafeer og som hushjelper. På kafeene var det innlagt vann. Det var fint å slippe å bære alt vannet inn. Det var fint å slippe å bære det ut igjen også!

Bolignød

Så ble jeg voksen og gifta meg og fikk barn.

Da flytta vi til en annen kommune i nærheten, fordi det var nesten umulig å finne et sted å bo i Oslo på den tida. Det var i 1950. Krigen hadde slutta i 1945.

I kommunen vi flytta til, ordna folk seg på forskjellige måter. Noen hus hadde gode brønner på tomta og dro vannet opp med bøtter. Noen hadde innlagt vann og spring, varmtvannstank og vannklosett. De fleste hadde utedo, tror jeg.

Vann borti veien

Vi flytta inn i ei lita hytte hvor det ikke var innlagt vann. Det var ingen brønn på tomta heller.
Men vi hadde rett til å hente vann i en brønn hos noen som bodde borti veien. Det var en gravd brønn, og den var sikra med et overbygg. I brønnen hang det et tau. Det bandt jeg i hanken i bøtta, kasta bøtta ned, og når den var fylt av vann, dro jeg den opp. Jeg hadde to bøtter. De var av sink.

Oppfinnelse

Etter noen år lagde mannen min ei tralle og en dunk på 100 liter som jeg kunne fylle med vann. Det ble mye lettere.

Mannen min var på arbeid i byen, så det var jeg som måtte hente vann.

Om vinteren satte jeg dunken på rattkjelken. Dunken frøys som regel fast, også oppover bakken til huset vårt. Når den sklei av, skreik jeg. Men det var jo ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt.

 

Om å tømme do

Jenta:

– Hva gjorde dere med doen?

– Vi hadde utedo med dunk. Dunken måtte tømmes, sjølsagt. Om sommeren var det greit. Dunken var tung, men vi bar den til et sted bak noen ripsbusker. Så gravde vi et dypt hull og tømte dunken der. Vi skylte dunken med vann, det vannet tømte vi også oppi hullet, og så gravde vi jord over. Ungene fikk beskjed om at de ikke måtte leke akkurat der, for det var litt bløtt noen dager. Det var våre unger og naboenes unger.

Jenta:
– Men om vinteren?

– Om vinteren var det vanskelig. Da var det is i bakken, det var tele, og det gikk ikke an å grave hull. Det gikk ikke an å tømme dunken heller, for tiss og bæsj var frosset til is. Da gjorde jeg sånn: Først gravde jeg ei grop i snøen. Så dro jeg dunken dit. Så snudde jeg dunken opp ned i gropa. Oppå dunken lagde jeg et bål. Etter hvert tinte det som var i bunnen litt, og jeg kunne dra dunken av. Der stod den, en skulptur av frossen tiss og bæsj og avispapir. Jeg la aviser oppå og gravde snø over.

Dette var greit inntil våren kom. Om våren måtte jeg hele tida passe på at dohaugen var dekket av noe og at ingen barn lekte i nærheten. Vi hadde ei lita tomt, eller hage, så det var ikke så enkelt. Når isen i jorda tinte, kunne vi grave ned alt sammen. Vi hadde ikke bare innholdet fra én dunk å grave ned. Vinteren var lang.

Hurra for Bøler

Jenta:

– At du orket!

– Jeg måtte jo. Men jeg var veldig lei av å bære vann og tømme og grave ned do. 10 år uten pause fra dette var veldig lenge. Vi hadde mange år før meldt oss inn i OBOS, og en dag fikk vi beskjed om at vi hadde fått leilighet. Vi flytta til Bøler i Oslo. Det er en drabantby. Da fikk vi innlagt vann både på badet og på kjøkkenet. Det var en beholder med varmt vann, en varmtvannstank, hvert sted. Du kunne bare skru på den ene krana etter den andre og få så mye passe varmt eller kaldt vann som du bare ville. Du kunne dusje og bade uten å bære vannet inn eller ut. Det var en fryd.

Det var vannklosett også på Bøler, naturligvis. For en lettelse å slippe å finne plass til det som var i dunken! Bare trekke i en knott, og alt ble vekk! Det minste barnet vårt brukte nok i begynnelsen mer enn sin del av vannverkets vann, hun måtte tisse støtt …

Kommunen kom med rør

Jenta:

– Men det kom vel vann til bygda du flytta fra?

– Ja, noen få år etter at vi hadde flytta fra utedoen og vannbøttene, kom det vann og kloakk til den kommunen vi hadde flytta fra. Det vil si, da bestemte kommunen at det skulle graves ned rør for vann og kloakk nesten alle steder, slik at alle kunne få innlagt vann og vannklosett. Vi tenker vel ikke så ofte på hvor flott det er at kommunene tar ansvar for slike ting.

Før sa vi «vann og kloakk». Nå heter det «vann og avløp».
Jeg er fortsatt glad for innlagt vann. Barna våre tenker også over hvor fint det er å ha innlagt vann, nå, enda de er voksne og det har gått lang tid. De har jo opplevd noe annet som barn. De husker best hvor kaldt det var på do om vinteren og hvor vondt det lukta om sommeren. Og fluene.

Spør voksne

Jenta:

– Anne ble født i 1920 og er snart 90 år. Hennes historie er ganske lik mange tusen kvinners historier. Det eldste barnet til Anne er 60 år. Mange av dem som er 60 år nå, har vokst opp slik Annes barn har vokst opp og opplevd det samme. Spør dem.

I mange land har bare overklassen innlagt vann og vannklosett. Det er ikke så lenge siden vi hadde det slik i Norge. Men i flere tiår etter krigen ble det gravd grøfter og lagt ned rør, slik at alle hus og leiligheter kunne få vann inn. Det er ikke så lenge siden vannet og kloakken ble lagt i rør i Norge. Det betydde veldig mye for at folk kunne holde seg friskere. Og det sparte veldig mye tid og slit for mange mennesker, ikke minst for kvinnene som bar vann til mat og vask, og som tømte doer.